Jeg faller

Jeg Faller 

Høyt deroppe står jeg i tiden; 
i den grønne, vakre og varme, 
sterke trekronen, i hvite skyer, 
omgitt av de vakre og vennlige få. 

Jeg faller. 
Helt ned. 

Høyt deroppe står jeg i tiden; 
i toppen av verdenstreets krone. 

Fra høyt deroppe faller jeg fra tiden; 
ned i det bunnløse, tomme og tidløse. 

I fallet endrer treets bark form. 
Grener og kvister, løv og nøtter, 
farrer forbi meg i voldsom fart. 
Røttene og marken nærmer seg. 

Tiden min renner bort og ned til et annet sted. 

Inn i døden, ut fra døden. 
Inn i livet, ut fra livet. 
Nedover og over elven 
som ingen kilde har. 
Inn i mørket, ut fra mørket; 
inn i kulden, ut fra kulden. 
Gjennom tiden, ut fra tiden; 
derinne hvor guddommene smiler. 

Jeg drikker fra glemselens elv, 
ror tørrskodd over hatets hav; 
seiler med vinden i ryggen, 
til maktenes ende, begynnelse og mening.